وَأَنَّا مِنَّا ٱلۡمُسۡلِمُونَ وَمِنَّا ٱلۡقَٰسِطُونَۖ فَمَنۡ أَسۡلَمَ فَأُوْلَـٰٓئِكَ تَحَرَّوۡاْ رَشَدٗا ﴿١٤﴾
Noen av oss har gitt seg Gud i vold, og noen følger det de selv mener er rett: De som har gitt seg Gud i vold, disse har søkt det rette.
710 Vers · Emner · no
وَأَنَّا مِنَّا ٱلۡمُسۡلِمُونَ وَمِنَّا ٱلۡقَٰسِطُونَۖ فَمَنۡ أَسۡلَمَ فَأُوْلَـٰٓئِكَ تَحَرَّوۡاْ رَشَدٗا ﴿١٤﴾
Noen av oss har gitt seg Gud i vold, og noen følger det de selv mener er rett: De som har gitt seg Gud i vold, disse har søkt det rette.
وَأَمَّا ٱلۡقَٰسِطُونَ فَكَانُواْ لِجَهَنَّمَ حَطَبٗا ﴿١٥﴾
Men de som følger egne veier, de blir brensel for helvete.’»
وَأَلَّوِ ٱسۡتَقَٰمُواْ عَلَى ٱلطَّرِيقَةِ لَأَسۡقَيۡنَٰهُم مَّآءً غَدَقٗا ﴿١٦﴾
«Om de holdt seg på rett vei, ville Vi gi dem rikelig vann å drikke.
لِّنَفۡتِنَهُمۡ فِيهِۚ وَمَن يُعۡرِضۡ عَن ذِكۡرِ رَبِّهِۦ يَسۡلُكۡهُ عَذَابٗا صَعَدٗا ﴿١٧﴾
for derved å sette dem på prøve. Og den som snur seg bort fra Herrens formaning, sender Han til en svær straff.
فَإِذَا نُقِرَ فِي ٱلنَّاقُورِ ﴿٨﴾
Når det støtes i basunen;
فَذَٰلِكَ يَوۡمَئِذٖ يَوۡمٌ عَسِيرٌ ﴿٩﴾
det vil bli en hard dag;
عَلَى ٱلۡكَٰفِرِينَ غَيۡرُ يَسِيرٖ ﴿١٠﴾
for de vantro alt annet enn lett.
ذَرۡنِي وَمَنۡ خَلَقۡتُ وَحِيدٗا ﴿١١﴾
La Meg alene med ham Jeg har skapt!
وَجَعَلۡتُ لَهُۥ مَالٗا مَّمۡدُودٗا ﴿١٢﴾
Jeg gav ham rikdom i overflod,
وَبَنِينَ شُهُودٗا ﴿١٣﴾
og sønner som han har om seg.
وَمَهَّدتُّ لَهُۥ تَمۡهِيدٗا ﴿١٤﴾
Jeg tilrettela alt for ham!
ثُمَّ يَطۡمَعُ أَنۡ أَزِيدَ ﴿١٥﴾
Så begjærer han at Jeg gir ham mer!
كَلَّآۖ إِنَّهُۥ كَانَ لِأٓيَٰتِنَا عَنِيدٗا ﴿١٦﴾
Nei, så sannelig! Han viser tross mot Våre tegn!
سَأُرۡهِقُهُۥ صَعُودًا ﴿١٧﴾
Jeg skal gi ham en tung vei!
سَأُصۡلِيهِ سَقَرَ ﴿٢٦﴾
Jeg skal steke ham i Saqar!
وَمَآ أَدۡرَىٰكَ مَا سَقَرُ ﴿٢٧﴾
Vet du hva Saqar er?
لَا تُبۡقِي وَلَا تَذَرُ ﴿٢٨﴾
Det er helvetes ild, som ikke sparer eller skåner.
لَوَّاحَةٞ لِّلۡبَشَرِ ﴿٢٩﴾
Den svir huden.
عَلَيۡهَا تِسۡعَةَ عَشَرَ ﴿٣٠﴾
Den voktes av nitten.
وَمَا جَعَلۡنَآ أَصۡحَٰبَ ٱلنَّارِ إِلَّا مَلَـٰٓئِكَةٗۖ وَمَا جَعَلۡنَا عِدَّتَهُمۡ إِلَّا فِتۡنَةٗ لِّلَّذِينَ كَفَرُواْ لِيَسۡتَيۡقِنَ ٱلَّذِينَ أُوتُواْ ٱلۡكِتَٰبَ وَيَزۡدَادَ ٱلَّذِينَ ءَامَنُوٓاْ إِيمَٰنٗا وَلَا يَرۡتَابَ ٱلَّذِينَ أُوتُواْ ٱلۡكِتَٰبَ وَٱلۡمُؤۡمِنُونَ وَلِيَقُولَ ٱلَّذِينَ فِي قُلُوبِهِم مَّرَضٞ وَٱلۡكَٰفِرُونَ مَاذَآ أَرَادَ ٱللَّهُ بِهَٰذَا مَثَلٗاۚ كَذَٰلِكَ يُضِلُّ ٱللَّهُ مَن يَشَآءُ وَيَهۡدِي مَن يَشَآءُۚ وَمَا يَعۡلَمُ جُنُودَ رَبِّكَ إِلَّا هُوَۚ وَمَا هِيَ إِلَّا ذِكۡرَىٰ لِلۡبَشَرِ ﴿٣١﴾
Det er alene engler som Vi har satt som Ildens voktere. Deres antall har Vi satt som en prøvelse for de vantro, for at troende skal søke i tro. For at skriftfolkene og de troende ikke skal være i tvil, for at de i hvis hjerter er sykdom, og de vantro, kan si: «Hva kan vel Gud ha ment med noe slikt?» Således lar Gud hvem Han vil fare vill, og veileder hvem Han vil. Ingen kjenner Herrens hærskarer, uten Han selv. Dette er en påminnelse for menneskene.
كَلَّا وَٱلۡقَمَرِ ﴿٣٢﴾
Nei, ved månen!
وَٱلَّيۡلِ إِذۡ أَدۡبَرَ ﴿٣٣﴾
Ved natten når den heller!
وَٱلصُّبۡحِ إِذَآ أَسۡفَرَ ﴿٣٤﴾
Ved morgenen når den gryr!
إِنَّهَا لَإِحۡدَى ٱلۡكُبَرِ ﴿٣٥﴾
Dette er sannelig en av de største ting,
نَذِيرٗا لِّلۡبَشَرِ ﴿٣٦﴾
en advarsel til menneskene!
لِمَن شَآءَ مِنكُمۡ أَن يَتَقَدَّمَ أَوۡ يَتَأَخَّرَ ﴿٣٧﴾
Til den av dere som vil gå fremover, eller henge etter.
كُلُّ نَفۡسِۭ بِمَا كَسَبَتۡ رَهِينَةٌ ﴿٣٨﴾
Enhver står i pant for det han har gjort!
إِلَّآ أَصۡحَٰبَ ٱلۡيَمِينِ ﴿٣٩﴾
Unntatt er høyrehåndsflokken.
فِي جَنَّـٰتٖ يَتَسَآءَلُونَ ﴿٤٠﴾
I havene vil de forhøre seg
عَنِ ٱلۡمُجۡرِمِينَ ﴿٤١﴾
om synderne,
مَا سَلَكَكُمۡ فِي سَقَرَ ﴿٤٢﴾
«Hva har ført dere til helvetes ild?»
قَالُواْ لَمۡ نَكُ مِنَ ٱلۡمُصَلِّينَ ﴿٤٣﴾
De vil svare: «Vi var ikke av dem som bad,
وَلَمۡ نَكُ نُطۡعِمُ ٱلۡمِسۡكِينَ ﴿٤٤﴾
og vi gav ikke den fattige mat.
وَكُنَّا نَخُوضُ مَعَ ٱلۡخَآئِضِينَ ﴿٤٥﴾
Vi bare pratet med likesinnede,
وَكُنَّا نُكَذِّبُ بِيَوۡمِ ٱلدِّينِ ﴿٤٦﴾
og fornektet dommens dag,
حَتَّىٰٓ أَتَىٰنَا ٱلۡيَقِينُ ﴿٤٧﴾
inntil vissheten kom til oss.»
فَمَا تَنفَعُهُمۡ شَفَٰعَةُ ٱلشَّـٰفِعِينَ ﴿٤٨﴾
Nå nytter det dem ikke om noen taler deres sak.
فَمَا لَهُمۡ عَنِ ٱلتَّذۡكِرَةِ مُعۡرِضِينَ ﴿٤٩﴾
Hva feiler det dem, siden de vender seg bort fra påminnelsen?
كَأَنَّهُمۡ حُمُرٞ مُّسۡتَنفِرَةٞ ﴿٥٠﴾
Som forskremte esler
فَرَّتۡ مِن قَسۡوَرَةِۭ ﴿٥١﴾
som flykter for en løve?
بَلۡ يُرِيدُ كُلُّ ٱمۡرِيٕٖ مِّنۡهُمۡ أَن يُؤۡتَىٰ صُحُفٗا مُّنَشَّرَةٗ ﴿٥٢﴾
Joda, hver og én av dem ønsker at utbredte blader legges frem for ham.
كَلَّاۖ بَل لَّا يَخَافُونَ ٱلۡأٓخِرَةَ ﴿٥٣﴾
Nei så sannelig! De frykter ikke det hinsidige.
كَلَّآ إِنَّهُۥ تَذۡكِرَةٞ ﴿٥٤﴾
Nei. Dette er en formaning.
فَمَن شَآءَ ذَكَرَهُۥ ﴿٥٥﴾
Og den som vil kan legge seg den på minnet.
وَمَا يَذۡكُرُونَ إِلَّآ أَن يَشَآءَ ٱللَّهُۚ هُوَ أَهۡلُ ٱلتَّقۡوَىٰ وَأَهۡلُ ٱلۡمَغۡفِرَةِ ﴿٥٦﴾
Men de legger seg den ikke på minnet, uten at Gud vil. Ham tilligger gudsfrykten, og Ham tilligger tilgivelsen.
وَيۡلٞ يَوۡمَئِذٖ لِّلۡمُكَذِّبِينَ ﴿١٥﴾
Ve dem som holder sannhet for løgn på denne dag!
أَلَمۡ نُهۡلِكِ ٱلۡأَوَّلِينَ ﴿١٦﴾
Har Vi ikke utslettet de tidligere?
ثُمَّ نُتۡبِعُهُمُ ٱلۡأٓخِرِينَ ﴿١٧﴾
Så lar Vi de senere følge dem.
كَذَٰلِكَ نَفۡعَلُ بِٱلۡمُجۡرِمِينَ ﴿١٨﴾
Slik gjør Vi med synderne.
إِنَّ جَهَنَّمَ كَانَتۡ مِرۡصَادٗا ﴿٢١﴾
Sannelig, helvete ligger på lur,