أَلَا يَعۡلَمُ مَنۡ خَلَقَ وَهُوَ ٱللَّطِيفُ ٱلۡخَبِيرُ ﴿١٤﴾
Skulle ikke Han kjenne den Han har skapt? Han er den Uutgrunnelige, den Innsiktsfulle.
481 Vers · Emner · no
أَلَا يَعۡلَمُ مَنۡ خَلَقَ وَهُوَ ٱللَّطِيفُ ٱلۡخَبِيرُ ﴿١٤﴾
Skulle ikke Han kjenne den Han har skapt? Han er den Uutgrunnelige, den Innsiktsfulle.
هُوَ ٱلَّذِي جَعَلَ لَكُمُ ٱلۡأَرۡضَ ذَلُولٗا فَٱمۡشُواْ فِي مَنَاكِبِهَا وَكُلُواْ مِن رِّزۡقِهِۦۖ وَإِلَيۡهِ ٱلنُّشُورُ ﴿١٥﴾
Han er det som gjorde jorden underdanig for dere. Så dra rundt på dens overflate og spis av Hans gaver. Til Ham fører oppstandelsen!
ءَأَمِنتُم مَّن فِي ٱلسَّمَآءِ أَن يَخۡسِفَ بِكُمُ ٱلۡأَرۡضَ فَإِذَا هِيَ تَمُورُ ﴿١٦﴾
Kan dere være sikre på Ham som er i himmelen, at Han ikke lar jorden oppsluke dere, for se, den skjelver?
أَمۡ أَمِنتُم مَّن فِي ٱلسَّمَآءِ أَن يُرۡسِلَ عَلَيۡكُمۡ حَاصِبٗاۖ فَسَتَعۡلَمُونَ كَيۡفَ نَذِيرِ ﴿١٧﴾
Kan dere være sikre på Ham som er i Himmelen, at Han ikke sender over dere en skur av småstein, så dere får vite hva Min advarsel innebærer?
وَلَقَدۡ كَذَّبَ ٱلَّذِينَ مِن قَبۡلِهِمۡ فَكَيۡفَ كَانَ نَكِيرِ ﴿١٨﴾
De som levde før dem, kalte også sannhet for løgn, og hvordan var vel Min refselse?
أَوَلَمۡ يَرَوۡاْ إِلَى ٱلطَّيۡرِ فَوۡقَهُمۡ صَـٰٓفَّـٰتٖ وَيَقۡبِضۡنَۚ مَا يُمۡسِكُهُنَّ إِلَّا ٱلرَّحۡمَٰنُۚ إِنَّهُۥ بِكُلِّ شَيۡءِۭ بَصِيرٌ ﴿١٩﴾
Har de ikke sett på fuglene over seg som brer ut sine vinger og slår dem sammen? Intet holder dem oppe, unntatt den Barmhjertige. Han er observant for alle ting.
أَمَّنۡ هَٰذَا ٱلَّذِي هُوَ جُندٞ لَّكُمۡ يَنصُرُكُم مِّن دُونِ ٱلرَّحۡمَٰنِۚ إِنِ ٱلۡكَٰفِرُونَ إِلَّا فِي غُرُورٍ ﴿٢٠﴾
Hvem er det vel som er som en hærskare som hjelper dere, unntatt den Barmhjertige? De vantro er helt på avveie.
أَمَّنۡ هَٰذَا ٱلَّذِي يَرۡزُقُكُمۡ إِنۡ أَمۡسَكَ رِزۡقَهُۥۚ بَل لَّجُّواْ فِي عُتُوّٖ وَنُفُورٍ ﴿٢١﴾
Hvem er det vel som gir dere livets underhold, om Han holder tilbake sitt underhold? Nei, de turer frem i oppsetsighet og motvilje.
أَفَمَن يَمۡشِي مُكِبًّا عَلَىٰ وَجۡهِهِۦٓ أَهۡدَىٰٓ أَمَّن يَمۡشِي سَوِيًّا عَلَىٰ صِرَٰطٖ مُّسۡتَقِيمٖ ﴿٢٢﴾
Er vel den som går og faller hodekulls, best rettledet, eller den som vandrer raskt på rett vei?
قُلۡ هُوَ ٱلَّذِيٓ أَنشَأَكُمۡ وَجَعَلَ لَكُمُ ٱلسَّمۡعَ وَٱلۡأَبۡصَٰرَ وَٱلۡأَفۡـِٔدَةَۚ قَلِيلٗا مَّا تَشۡكُرُونَ ﴿٢٣﴾
Si: «Han er det som har frembrakt dere og gitt dere hørsel, syn og forstand. Hvor lite dere takker!»
قُلۡ هُوَ ٱلَّذِي ذَرَأَكُمۡ فِي ٱلۡأَرۡضِ وَإِلَيۡهِ تُحۡشَرُونَ ﴿٢٤﴾
Si: «Han er det som har spredt dere på jorden. Og til Ham vil dere bli samlet inn.»
فَإِذَا نُفِخَ فِي ٱلصُّورِ نَفۡخَةٞ وَٰحِدَةٞ ﴿١٣﴾
Når det støtes ett støt i basunen,
وَحُمِلَتِ ٱلۡأَرۡضُ وَٱلۡجِبَالُ فَدُكَّتَا دَكَّةٗ وَٰحِدَةٗ ﴿١٤﴾
og jorden og fjellene løftes opp og pulveriseres med ett slag!
فَيَوۡمَئِذٖ وَقَعَتِ ٱلۡوَاقِعَةُ ﴿١٥﴾
På denne dag inntreffer hendelsen.
وَٱنشَقَّتِ ٱلسَّمَآءُ فَهِيَ يَوۡمَئِذٖ وَاهِيَةٞ ﴿١٦﴾
Himmelen går i stykker, for denne dag er den skjør.
وَٱلۡمَلَكُ عَلَىٰٓ أَرۡجَآئِهَاۚ وَيَحۡمِلُ عَرۡشَ رَبِّكَ فَوۡقَهُمۡ يَوۡمَئِذٖ ثَمَٰنِيَةٞ ﴿١٧﴾
Englene står ved kanten, og åtte bærer Herrens trone over seg.
يَوۡمَئِذٖ تُعۡرَضُونَ لَا تَخۡفَىٰ مِنكُمۡ خَافِيَةٞ ﴿١٨﴾
På denne dag blir dere ført frem, og intet hos dere er skjult.
سَأَلَ سَآئِلُۢ بِعَذَابٖ وَاقِعٖ ﴿١﴾
En som spør, etterlyser den tilstundende straff
لِّلۡكَٰفِرِينَ لَيۡسَ لَهُۥ دَافِعٞ ﴿٢﴾
for de vantro, som ingen kan avverge,
مِّنَ ٱللَّهِ ذِي ٱلۡمَعَارِجِ ﴿٣﴾
fra Gud, himmelstigens Herre.
تَعۡرُجُ ٱلۡمَلَـٰٓئِكَةُ وَٱلرُّوحُ إِلَيۡهِ فِي يَوۡمٖ كَانَ مِقۡدَارُهُۥ خَمۡسِينَ أَلۡفَ سَنَةٖ ﴿٤﴾
til Ham stiger englene og Ånden opp, på en dag hvis utstrekning er femti tusen år.
فَٱصۡبِرۡ صَبۡرٗا جَمِيلًا ﴿٥﴾
Så vis vakkert tålmod.
إِنَّهُمۡ يَرَوۡنَهُۥ بَعِيدٗا ﴿٦﴾
De anser den langt borte,
وَنَرَىٰهُ قَرِيبٗا ﴿٧﴾
men Vi ser den nær.
يَوۡمَ تَكُونُ ٱلسَّمَآءُ كَٱلۡمُهۡلِ ﴿٨﴾
Den dag, når himmelen blir som smeltet kobber,
وَتَكُونُ ٱلۡجِبَالُ كَٱلۡعِهۡنِ ﴿٩﴾
og fjellene som kardet ull,
وَلَا يَسۡـَٔلُ حَمِيمٌ حَمِيمٗا ﴿١٠﴾
når venn ikke snakker til venn
فَقُلۡتُ ٱسۡتَغۡفِرُواْ رَبَّكُمۡ إِنَّهُۥ كَانَ غَفَّارٗا ﴿١٠﴾
og jeg sa: ’Be om Herrens tilgivelse! Han er det som tilgir,
يُرۡسِلِ ٱلسَّمَآءَ عَلَيۡكُم مِّدۡرَارٗا ﴿١١﴾
og så vil Han sende dere strømmende regn fra oven,
وَيُمۡدِدۡكُم بِأَمۡوَٰلٖ وَبَنِينَ وَيَجۡعَل لَّكُمۡ جَنَّـٰتٖ وَيَجۡعَل لَّكُمۡ أَنۡهَٰرٗا ﴿١٢﴾
og forstrekke dere med rikdom og barn, og gi dere haver, og gi dere bekker.
مَّا لَكُمۡ لَا تَرۡجُونَ لِلَّهِ وَقَارٗا ﴿١٣﴾
Hva er det med dere, at dere ikke håper på Guds langmodighet,
وَقَدۡ خَلَقَكُمۡ أَطۡوَارًا ﴿١٤﴾
da Han jo har skapt dere i utviklingsfaser?
أَلَمۡ تَرَوۡاْ كَيۡفَ خَلَقَ ٱللَّهُ سَبۡعَ سَمَٰوَٰتٖ طِبَاقٗا ﴿١٥﴾
Har dere ikke sett hvordan Gud har skapt syv himler lagvis,
وَجَعَلَ ٱلۡقَمَرَ فِيهِنَّ نُورٗا وَجَعَلَ ٱلشَّمۡسَ سِرَاجٗا ﴿١٦﴾
og satt månen der som et bluss, og solen som en lysende lampe?
وَٱللَّهُ أَنۢبَتَكُم مِّنَ ٱلۡأَرۡضِ نَبَاتٗا ﴿١٧﴾
Gud har latt dere vokse opp av jorden,
ثُمَّ يُعِيدُكُمۡ فِيهَا وَيُخۡرِجُكُمۡ إِخۡرَاجٗا ﴿١٨﴾
og så lar Han dere vende tilbake dit, og så bringer Han dere frem på nytt.
وَٱللَّهُ جَعَلَ لَكُمُ ٱلۡأَرۡضَ بِسَاطٗا ﴿١٩﴾
Gud har bredt ut jorden for dere som et teppe,
لِّتَسۡلُكُواْ مِنۡهَا سُبُلٗا فِجَاجٗا ﴿٢٠﴾
så dere kan vandre på dens vide veier.’»
لَآ أُقۡسِمُ بِيَوۡمِ ٱلۡقِيَٰمَةِ ﴿١﴾
Nei! Jeg sverger ved oppstandelsens dag,
وَلَآ أُقۡسِمُ بِٱلنَّفۡسِ ٱللَّوَّامَةِ ﴿٢﴾
og enhver sjel som irettesetter seg selv.
أَيَحۡسَبُ ٱلۡإِنسَٰنُ أَلَّن نَّجۡمَعَ عِظَامَهُۥ ﴿٣﴾
Tror mennesket at Vi aldri kan samle sammen hans knokler?
بَلَىٰ قَٰدِرِينَ عَلَىٰٓ أَن نُّسَوِّيَ بَنَانَهُۥ ﴿٤﴾
Jo, sannelig, Vi kan til og med forme hans fingertupper!
بَلۡ يُرِيدُ ٱلۡإِنسَٰنُ لِيَفۡجُرَ أَمَامَهُۥ ﴿٥﴾
Mennesket vil fortsette et syndefullt liv,
يَسۡـَٔلُ أَيَّانَ يَوۡمُ ٱلۡقِيَٰمَةِ ﴿٦﴾
og han spør: «Når kommer så oppstandelsens dag?»
فَإِذَا بَرِقَ ٱلۡبَصَرُ ﴿٧﴾
Når synet blendes,
وَخَسَفَ ٱلۡقَمَرُ ﴿٨﴾
og månen formørkes,
وَجُمِعَ ٱلشَّمۡسُ وَٱلۡقَمَرُ ﴿٩﴾
når sol og måne blir ett,
يَقُولُ ٱلۡإِنسَٰنُ يَوۡمَئِذٍ أَيۡنَ ٱلۡمَفَرُّ ﴿١٠﴾
– denne dag vil mennesket si: «Hvor finnes tilflukt?»
كَلَّا لَا وَزَرَ ﴿١١﴾
Nei! Det finnes intet fristed.
إِلَىٰ رَبِّكَ يَوۡمَئِذٍ ٱلۡمُسۡتَقَرُّ ﴿١٢﴾
På denne dag blir oppholdsstedet hos Herren!