عُذۡرًا أَوۡ نُذۡرًا ﴿٦﴾
til unnskyldning eller advarsel!
113 Vers · Emner · no
عُذۡرًا أَوۡ نُذۡرًا ﴿٦﴾
til unnskyldning eller advarsel!
يَوۡمَ يَقُومُ ٱلرُّوحُ وَٱلۡمَلَـٰٓئِكَةُ صَفّٗاۖ لَّا يَتَكَلَّمُونَ إِلَّا مَنۡ أَذِنَ لَهُ ٱلرَّحۡمَٰنُ وَقَالَ صَوَابٗا ﴿٣٨﴾
Den dag, da Ånden og englene står på rekke og rad, da kan ingen tale, unntatt den som den barmhjertige har tillatt, og som taler rett.
إِنَّهُۥ لَقَوۡلُ رَسُولٖ كَرِيمٖ ﴿١٩﴾
Dette er sannelig ord fra en nobel utsending,
ذِي قُوَّةٍ عِندَ ذِي ٱلۡعَرۡشِ مَكِينٖ ﴿٢٠﴾
med stor makt hos tronens Herre,
مُّطَاعٖ ثَمَّ أَمِينٖ ﴿٢١﴾
fast, adlydt og trofast.
كَلَّآۖ إِذَا دُكَّتِ ٱلۡأَرۡضُ دَكّٗا دَكّٗا ﴿٢١﴾
Nei, sannelig! Når jorden jevnes til støv,
وَجَآءَ رَبُّكَ وَٱلۡمَلَكُ صَفّٗا صَفّٗا ﴿٢٢﴾
når Herren kommer, og englene, rekke etter rekke,
وَجِاْيٓءَ يَوۡمَئِذِۭ بِجَهَنَّمَۚ يَوۡمَئِذٖ يَتَذَكَّرُ ٱلۡإِنسَٰنُ وَأَنَّىٰ لَهُ ٱلذِّكۡرَىٰ ﴿٢٣﴾
når helvete bringes frem, på denne dag vil mennesket saktens erindre. Men hva tjener det da til med ettertanke?
إِنَّآ أَنزَلۡنَٰهُ فِي لَيۡلَةِ ٱلۡقَدۡرِ ﴿١﴾
Vi har sendt den ned i skjebnenatten.
وَمَآ أَدۡرَىٰكَ مَا لَيۡلَةُ ٱلۡقَدۡرِ ﴿٢﴾
Hvordan kan du vel vite hva skjebnenatten er?
لَيۡلَةُ ٱلۡقَدۡرِ خَيۡرٞ مِّنۡ أَلۡفِ شَهۡرٖ ﴿٣﴾
Skjebnenatten er mer verdt enn tusen måneder!
تَنَزَّلُ ٱلۡمَلَـٰٓئِكَةُ وَٱلرُّوحُ فِيهَا بِإِذۡنِ رَبِّهِم مِّن كُلِّ أَمۡرٖ ﴿٤﴾
I den stiger englene og Ånden ned, på sin Herres bud, med verv av alle slag.
سَلَٰمٌ هِيَ حَتَّىٰ مَطۡلَعِ ٱلۡفَجۡرِ ﴿٥﴾
Den er fred til morgenrøden stiger frem.