وَٱلضُّحَىٰ ﴿١﴾
Ved formiddagens glød!
288 Vers · Emner · no
وَٱلضُّحَىٰ ﴿١﴾
Ved formiddagens glød!
وَٱلَّيۡلِ إِذَا سَجَىٰ ﴿٢﴾
Ved nattens stillhet!
مَا وَدَّعَكَ رَبُّكَ وَمَا قَلَىٰ ﴿٣﴾
Ikke har din Herre forlatt deg, og ikke er Han misfornøyd med deg!
وَلَلۡأٓخِرَةُ خَيۡرٞ لَّكَ مِنَ ٱلۡأُولَىٰ ﴿٤﴾
Enden skal bli bedre for deg enn begynnelsen.
وَلَسَوۡفَ يُعۡطِيكَ رَبُّكَ فَتَرۡضَىٰٓ ﴿٥﴾
Herren skal gi deg så du blir tilfreds!
أَلَمۡ يَجِدۡكَ يَتِيمٗا فَـَٔاوَىٰ ﴿٦﴾
Fant Han deg ikke foreldreløs, og gav deg ly?
وَوَجَدَكَ ضَآلّٗا فَهَدَىٰ ﴿٧﴾
Han fant deg villfarende, og veiledet deg!
وَوَجَدَكَ عَآئِلٗا فَأَغۡنَىٰ ﴿٨﴾
Han fant deg trengende, og gjorde deg uavhengig!
فَأَمَّا ٱلۡيَتِيمَ فَلَا تَقۡهَرۡ ﴿٩﴾
Så vær ikke hard mot den faderløse,
وَأَمَّا ٱلسَّآئِلَ فَلَا تَنۡهَرۡ ﴿١٠﴾
og vis ikke bort den som ber.
وَأَمَّا بِنِعۡمَةِ رَبِّكَ فَحَدِّثۡ ﴿١١﴾
Og hva Herrens godhet angår, så gjør den kjent!
وَيۡلٞ لِّكُلِّ هُمَزَةٖ لُّمَزَةٍ ﴿١﴾
Ve over hver ivrig baktaler,
إِنَّآ أَعۡطَيۡنَٰكَ ٱلۡكَوۡثَرَ ﴿١﴾
Vi har visselig gitt deg i overflod!
فَصَلِّ لِرَبِّكَ وَٱنۡحَرۡ ﴿٢﴾
Så be til Herren, og bring offer!
إِنَّ شَانِئَكَ هُوَ ٱلۡأَبۡتَرُ ﴿٣﴾
Sannelig, han som har lagt deg for hat, han har intet etter seg.
إِذَا جَآءَ نَصۡرُ ٱللَّهِ وَٱلۡفَتۡحُ ﴿١﴾
Når Guds hjelp kommer, og seieren,
وَرَأَيۡتَ ٱلنَّاسَ يَدۡخُلُونَ فِي دِينِ ٱللَّهِ أَفۡوَاجٗا ﴿٢﴾
og du ser menneskene tre inn i Guds religion flokkevi
فَسَبِّحۡ بِحَمۡدِ رَبِّكَ وَٱسۡتَغۡفِرۡهُۚ إِنَّهُۥ كَانَ تَوَّابَۢا ﴿٣﴾
lovpris da Herren, og be Ham om tilgivelse! Han er full av miskunn.
تَبَّتۡ يَدَآ أَبِي لَهَبٖ وَتَبَّ ﴿١﴾
I undergangen med Abu Lahabs verk, i undergangen med ham!
مَآ أَغۡنَىٰ عَنۡهُ مَالُهُۥ وَمَا كَسَبَ ﴿٢﴾
Hans rikdom og det han har tjent, hjelper ham ikke.
سَيَصۡلَىٰ نَارٗا ذَاتَ لَهَبٖ ﴿٣﴾
Han skal havne i flammende ild,
وَٱمۡرَأَتُهُۥ حَمَّالَةَ ٱلۡحَطَبِ ﴿٤﴾
mens hans hustru, som bærer brennefang,
فِي جِيدِهَا حَبۡلٞ مِّن مَّسَدِۭ ﴿٥﴾
har en snor av palmefibre rundt halsen!
قُلۡ هُوَ ٱللَّهُ أَحَدٌ ﴿١﴾
Si: «Han er Gud, Én.
ٱللَّهُ ٱلصَّمَدُ ﴿٢﴾
Gud, den Evigvarende.
لَمۡ يَلِدۡ وَلَمۡ يُولَدۡ ﴿٣﴾
Ikke har Han avlet noen, ei heller er Han selv blitt avlet.
وَلَمۡ يَكُن لَّهُۥ كُفُوًا أَحَدُۢ ﴿٤﴾
Ingen er Hans like.»
قُلۡ أَعُوذُ بِرَبِّ ٱلۡفَلَقِ ﴿١﴾
Si: «Jeg søker tilflukt hos morgengryets Herre,
مِن شَرِّ مَا خَلَقَ ﴿٢﴾
mot ondt fra det Han har skapt,
وَمِن شَرِّ غَاسِقٍ إِذَا وَقَبَ ﴿٣﴾
mot ondt fra mørket når det bryter inn,
وَمِن شَرِّ ٱلنَّفَّـٰثَٰتِ فِي ٱلۡعُقَدِ ﴿٤﴾
mot ondt fra dem som blåser på knuter og utøver magi,
وَمِن شَرِّ حَاسِدٍ إِذَا حَسَدَ ﴿٥﴾
mot ondt fra en misunnelig, når han misunner (kaster det onde øye).
قُلۡ أَعُوذُ بِرَبِّ ٱلنَّاسِ ﴿١﴾
Jeg søker tilflukt hos menneskenes Herre,
مَلِكِ ٱلنَّاسِ ﴿٢﴾
menneskenes Konge,
إِلَٰهِ ٱلنَّاسِ ﴿٣﴾
menneskenes Gud,
مِن شَرِّ ٱلۡوَسۡوَاسِ ٱلۡخَنَّاسِ ﴿٤﴾
mot ondt fra den smygende frister,
ٱلَّذِي يُوَسۡوِسُ فِي صُدُورِ ٱلنَّاسِ ﴿٥﴾
som hvisker i menneskenes hjerter,
مِنَ ٱلۡجِنَّةِ وَٱلنَّاسِ ﴿٦﴾
av dsjinner eller mennesker.